Lille julaften fikk vi gjennom en herværende avis vite at Diego Guastavinos kone mistrives i regnfylte Bergen og vil hjem til sol og full sommer i Uruguay. Nå har vi fått bekreftelsen på det vi fryktet: Diego er ferdig i Brann – som har latt ham både vederlagsfritt og problemfritt bryte kontrakten med klubben.

Denne historien har vi hørt mange ganger før: Spillere – spesielt fra varmere strøk – skylder på en kone med værsyke og hjemlengsel. Da disse konene kom sammen med en fotballproff, var det nok ikke et liv i regn og temperaturer rundt null grader i lite glamorøse Norge de så for seg… Og nok en gang er Brann snillismen selv, og gir etter…

Med mindre det har skjedd noe alvorlig som vi ikke kjenner til, syns jeg dette blir for enkelt. Spillerne har en kontrakt å forholde seg til, og det skal ikke være så enkelt å bare slippe unna. Jeg kunne godtatt det om det var et engangstilfelle, men dette har jo nærmest blitt en tradisjon på Stadion de siste ti årene. At Brann setter medmenneskelighet høyt, er flott. Men det virker på meg som at Branns medmenneskelighet og ettergivenhet blir utnyttet. Da blir det for dumt.

Brann bør nå ha lært! Nå får man bare slutte å hente spillere fra steder med tørt, varmt og solfylt klima. De bør i hvert fall ikke komme drassende med noen kone eller kjæreste, for det er å be om trøbbel. Det viser historien. Skal vi hente spillere fra Sør-Europa, Afrika eller Latin-Amerika, så må de være en skjorte og en sjel.

Når det gjelder Diego, så kommer jeg til å savne hans kreative egenskaper og glimt av fantastisk teknikk. Jeg kommer ikke til å savne hans “heller drible av enda en mann og rote meg helt vekk i stedet for å sentre til bedre plasserte spillere”-stil.