Seriekomitéen har i disse dager lagt frem et forslag til ny struktur på Tippeligaen. Forslaget fra komitéen er som følger: Vår øverste serie skal bestå av tolv lag som først møtes i dobbel serie med 22 runder. Så deles ligaen i to; en øvre og en nedre del, der man spiller ytterligere ti runder. Altså 32 runder totalt. Ett lag rykker ned, og ett lag må ut i kvalik.

Jeg mener dette er et idiotisk forslag fordi:

- det øker antallet serierunder fra 30 til 32. I en tid der tilskuertallene går nedover, er det neppe flere serierunder som er løsningen. Den norske sesongen er allerede i overkant lang med tanke på vær og føreforhold i mars og november. Terminlisten er også rimelig fullspekket så lenge man ikke kan benytte seg av e-cup-datoer til å spille serie – selv om alle norske lag skulle være utslått. I sesonger der det er VM eller EM – og Norge i tillegg skulle delta, kan man risikere seriestart i februar eller serieslutt i desember. Er det veien å gå for å få publikum tilbake?

- det gjør serien mer kjedelig. Noen vil sikkert påpeke det faktum at det er mer interessant å møte lag som RBK og VIF to ganger ekstra, i stedet for å møte Godset eller Stabæk. Mulig det, men for det første er det jo bare de øverste seks lagene som får flere kamper mot topplag. De nederste seks vil jo møte de sportslig minst interessante lagene fire ganger hver. Man kan selvsagt argumentere med at det er ekstra interessant å møte lag som er tabellnaboer med ditt eget. Kanskje også topplagene kan bli marginalt bedre av at de slipper å møte de dårligste lagene man må spille mot nå. Men hvor gøy er det å møte Stabæk fire ganger, eller få to bortekamper mot Tromsø? Og hvor stort er egentlig “problemet” med at de beste lagene “ikke møter god nok motstand”? Det er jo ikke slik at de beste lagene knuser de dårligste 6-0 hver helg.

- splitten etter 22 runder kan gjøre de ti siste rundene helt uinteressante for mange lag. Ligger man med dagens ordning på syvendeplass med ti runder igjen å spille, kan man utmerket være med i medaljestriden og kampen om e-cup-plasser. I år var det f.eks. bare syv poeng som skilte sølv og niendeplass da ti runder gjenstod. Med det nye forslaget vil man ikke kunne bli bedre enn nummer syv etter 32 runder, hvis man er nummer syv etter 22 runder. Ganske kjipt å ikke ha muligheten til å klatre, selv om du skulle vinne alle de ti siste kampene! Hvis man samtidig er et hav foran nedrykksplassene, vil de ti siste rundene kunne bli totalt uspennende. Vil en slik “låsing” av mulige sluttplasseringer øke interessen? Man kan selvsagt argumentere med at det kan bli noen spennende kamper midt på tabellen rett før splitten, men havner man på feil side kan det altså bli meget kjedelig etterpå. (NB! Et lag på nedre del etter “cut’en” kan altså ikke passere et lag på øvre del, selv om det skulle ende opp med flere poeng. Det er i hvert fall slik det praktiseres i Skottland. Ellers ville sikkert noen spekulert i å havne på nedre halvdel etter 22 runder, for å få vesentlig lettere motstand i de ti siste kampene).

- det øker sjansen for at “storklubbene” rykker ned. Altså; for meg personlig hadde det ikke akkurat gjort noe om RBK, VIF eller Viking hadde rykket ned. Men fra NFF-synsvinkel kan jeg ikke skjønne at det er flott hvis noen av publikumslagene rykker ned. NFF ser antagelig for seg at man med tolv lag automatisk blir kvitt fire uinteressante småklubber som får henge med slik ligaen er i dag. Historien viser imidlertid at det også kan være publikumslagene som blir henvist til nivå to hvis man reduserer antallet lag. Hadde bare de ti beste lagene reddet plassen de siste årene, ville nemlig Tippeligaen i teorien vært uten AaFK i 2009, uten Brann i 2011 og uten Viking og FFK i 2012. Ironisk nok ville også seriemester Molde kanskje spilt i 1.divisjon i 2011, ettersom de ble nummer 11 i 2010…

- det gir en dårligere geografisk spredning av lag. Det sier jo seg selv at tolv lag ikke har like mange tilhengere som 16 lag. Interessen for spill på nivå to er ikke den samme, slik at den samlede nasjonale interessen vil gå ned. Med færre lag i toppserien, øker sjansen for at folk fra steder som ellers ville hatt et tippeligalag (f.eks. Sarpsborg, Sandefjord og Kristiansand) finner det mer interessant å følge Premier League i stedet for norsk fotball. Skal man ta opp konkurransen mot interessen for engelsk fotball, er det neppe noen løsning å ekskludere flere potensielle fans fra det gode selskap.

- det gir en mindre forutsigbar terminliste. En terminliste for de siste ti rundene kan nødvendigvis ikke settes opp før man vet hvilke lag som skal spille hvor etter splitten. Med andre ord; man vet antagelig ikke hvor eller når man skal spille 23. runde før den 22. runden er spilt. Det kan i verste fall bety at man får vite mandag eller tirsdag hvor man skal spille førstkommende fredag-søndag. Man kan selvsagt legge inn en cuprunde mellom 22. og 23. runde, men det vil likevel være veldig kort varsel å få vite tid og sted for de første rundene i den avsluttende fasen. Dette er stikk i strid med fansens ønske om en tidligere fastsettelse av kamper enn de tre ukene som er praksis nå.

Den omtalte seriekomitéen mener det er bra at de beste spillerne samles i tolv klubber i stedet for 16, og at dette altså vil gjøre de tolv beste lagene bedre. Jeg for min del tror at den effekten blir minimal. Det er tross alt spillerne fra lag 13-16 vi snakker om. Jeg tviler på at de tolv beste lagene blir så veldig mye bedre av at de to-tre beste spillerne fra de fire “overflødige” lagene havner der. Det blir jo knapt en spiller per gjenværende lag. Blir disse revolusjonerende mye bedre av det?

Min mening er at serien bør fortsette med 16 lag som spiller 30 runder, eller eventuelt reduseres til 14 lag som spiller 26 runder. Prinspippet bør i hvert fall være at alle lag møter hverandre like mange ganger (og ikke mer enn to), at antallet serierunder ikke øker, og at seriestrukturen ikke på noe tidspunkt legger begrensninger for hvor man kan havne på sluttabellen.